All-terrengbeltekjøretøyer kan klassifiseres i tre typer i henhold til løpeutstyrets struktur: halve-beltekjøretøyer (med ski eller hjul på forakselen og belter på bakakselen); full-beltekjøretøy (med belter på både for- og bakaksel); og hjul-beltekjøretøyer (med utskiftbare hjul og belter). Disse kjøretøyene har lavt bakketrykk, minimal synking, sterk trekkraft og utmerket mobilitet. Det økte kontaktområdet forbedrer grepet, reduserer det relative bakketrykket og reduserer sannsynligheten for å sette seg fast. De har også en enkel, robust og holdbar struktur. Slitemønsteret og sporene på sporene gir bedre trekkraft i regn, snø, is eller oppoverbakke.
Styremekanismen til alle-terrengbeltekjøretøyer er forskjellig fra den for hjulkjøretøyer, og er først og fremst avhengig av hastighetsforskjellen mellom de to beltebanene. Vanlige styringsmetoder inkluderer differensialstyring og bremsestyring. Styresystemene deres bruker ofte hydraulisk-mekanisk differensialstyring, som består av en hydraulisk girkasse, differensialenhet og styrekontrollenhet. Den fordeler drivkraften gjennom hydraulisk teknologi, og oppnår uavhengig og presis kontroll av venstre og høyre belte.
Når det gjelder spormaterialer, i tillegg til tradisjonelle stålbelter, bruker moderne beltebiler ofte gummibelter. Gummiskinner har fordeler som lav vekt, lav støy, god støtdemping, sterk korrosjonsbestandighet og minimal skade på asfalterte veier. Men de har også ulemper som begrenset styrke, relativt kort levetid og behov for fullstendig utskifting etter skade. Med fremskritt innen materialteknologi er bæreevnen til gummiskinner kontinuerlig forbedret-, og deres bruksområder blir stadig mer utbredt.
